Å sjå og høyre Sébastien Tellier er alltid ei oppleving i seg sjølv, og godlåtene som "Divine", "Fingers of steel" og "L'amour est la violence" sat som dei skulle, men det heldt ikkje gjennom ein heil konsert.
onsdag 4. februar 2009
Om å hoppe etter seg sjølv...
3. juli i fjor heldt Sébastien Tellier ein storarta konsert på Oslo Live Festival på Kontraskjæret. Det flauma over av seksualitet og sensualitet og bohemisme som seg hør og bør i ånda etter det seinaste albumet "Sexuality". Nøyaktig 7 månader seinare var Sébastien tilbake i Oslo, denne gongen på Blå, og diverre ein bleik kopi av seg sjølv.
Å sjå og høyre Sébastien Tellier er alltid ei oppleving i seg sjølv, og godlåtene som "Divine", "Fingers of steel" og "L'amour est la violence" sat som dei skulle, men det heldt ikkje gjennom ein heil konsert.
Å sjå og høyre Sébastien Tellier er alltid ei oppleving i seg sjølv, og godlåtene som "Divine", "Fingers of steel" og "L'amour est la violence" sat som dei skulle, men det heldt ikkje gjennom ein heil konsert.
